Følg oss på:

Følg oss på Twitter
Vil du vite eller leve i frykt ?

Vil du vite eller leve i frykt ?

Del din historie: En 20 år gammel jente har sendt inn sin historie om sin opplevelse av å leve med angst i forhold til å tro hun har Hiv/Aids.

Del på twitter Del på facebook

Skrevet 16.januar 2013 kl 15:45

Forfatter:  Tekst er skrevet av 20 år gammel Jente «DelDinHistorie»


Jeg ønsker å fortelle en veldig personlig historie i forbindelse med hva som kan forårsake en menneskets bevissthet, og med  den frykteligste sykdommen (ihvertfall for meg) - HIV/AIDS. 
Jeg håper på denne måten å kunne hjelpe mange som har/skal ha samme situasjonen. 

Jeg heter Marie og bor i en ikke-stor by på Sørlandet. I år sommer var jeg på ferie i Bulgaria med venner og en natt da jeg var på diskotek møtte en gutt på 28 som var ganske kjekk.
Jeg vil ikke rettferdiggjøre meg, men jeg var litt full og hadde i tillegg ikke hatt sex på lenge. Vi var i ferd med å ha sex da han sa han ikke hadde kondom og jeg den dumme sa den ikke var nødvendig... 
Etter denne natta så fikk jeg ikke møte ham for 1 uke, da jeg tilfeldigvis traff på ham. Vi snakket og avtalte å gå ut om kvelden. Selvfølgelig glemte jeg mine grenser og sovet med ham igjen uten kondom.

Mitt mareritt begynte en morgen da jeg våknet med feber, vondt i halsen og utslett på både ansiktet, hendene og føttene. Som om jeg ikke tenkte om HIV ennå, men om kvelden bestemte jeg meg for å sjekke hva disse symptomene kunne skyldes. 1 minutt seinere leste jeg om "HIV symptomer" og begynte øyeblikkelig å tenke på at det kunne jo vært HIV! Det faktumet jeg aldri hadde hatt problemer med huden og aldri fått utslett gjorde det enda mer bekymrete for meg.
Leste også at symptomene kommer 2 til 4 uker etter samleie og det hadde gått akkurat 2 uker.

Hva nå? Jeg ødela livet mitt for bare noen minutters nytelse? Hadde studert om HIV på skolen og hadde lest masse, men hvorfor i all verden hadde jeg aldri tenkt meg om hvor fryktelig denne sykdommen faktisk var? Etter 1 måned så ble det alt OK, utslettet gikk over og jeg begynte å glemme gradvis om det jeg hadde vært redd for. Stillheten min varte i bare 1 måned, og så en morgen våknet med feber, uutholdelig hodepine og kasta opp heile dagen.
Hva skulle jeg gjøre nå? Var ikke modig nok til å gå teste meg og kunne ikke fortelle til noen heller.

I tillegg var det for tidlig, for det måtte gå 3 måneder før HIV-testen blir 100% sikker. Igjen tok den forbannet PC-en og denne gange gikk mine redsler alle grenser. Om kvelden fikk jeg igjen utslett og innprente meg til og med jeg hadde hovne lymfeknuter. Og sånn begynte jeg å finne meg flere og flere symptomer inntil 1 dag var jeg 90% sikker på at jeg hadde fått HIV-viruset. Ingen kunne overtale meg til at jeg var frisk. Hva skulle jeg nå? Ødela mitt liv og var i ferd med å ødelegge min familie. Hvordan skulle jeg si fra til foreldrene? Og hvem for pokker kunne jeg fortelle til?
Selve mine venner skulle reagere frekt og skulle forlate meg.

En dag bestemte jeg meg for å avtale en time hos legen uansett at tanken om det gjorde meg følelsesløs. Dagen kom fort og så lenge jeg ventet foran legens dør, kjente jeg forferdelige tanker i min bevissthet. Da legen inviterte meg inn, satt jeg bare og var helt stille i kanskje 5 minutter.
Var så skammet over å snakke om noe så personlig. Etter at jeg fortalte alt, så sa han jeg sannsynligvis ikke hadde HIV og ikke hadde hovne lymfeknuter heller.
"Hva da? Jeg føler jo 2 små baller bak ørene og den ukjente sier jeg ikke har hovne lymfeknuter. For en ufaglært legen jeg valgte! Var det jeg  tenkte jeg øyeblikkelig da.
Etterpå ble jeg tatt blodprøve og legen sa han skulle ringen innen 10 dager dersom testen var positiv, og skulle ikke ringe dersom testen var negativ. I de 10 dagene jeg venta følte jeg meg verre enn noensinne, kunne ikke spise, sove og studere engang. Alt for meg var meningsløst.

 Hadde allerede tenkt på hvilken måte jeg skulle ta mitt liv. Enten skulle jeg kaste meg foran bil eller så skulle jeg ta noen tabletter. Ville gjøre det ligne på et ulykkestilfelle. Tanken på å torturere min familie med min sykdom gjorde meg enda mer deprimert. Men plutselig, så hadde allerede gått 10 dager jeg hadde ikke fått noen samtale. Beste meg for å ringe selv og spørre om resultatet men da jeg tok telefonen frosset samme øyeblikket. Hvis om de sier jeg er positiv? Ringte og spurte, gav mine opplysninger og hørte sekretæren sa "Vent mens jeg finner ditt resultat". All ventetid varte i 30 sekunder. 30 sekunder som jeg kunne innse hele mitt liv i. "Dine resultater er negative!". Nå kunne jeg ikke tro på det jeg hørte. Endelig hørte Gud mine bønner og hjalp meg ved å gi meg en sjanse til for å leve. 2 minutter seinere satt jeg meg på sofa'n og begynte å tenke dypt.

Hvor syk kan en menneskets bevissthet være? Og hvor skadelig kunne nettet være ved å påvirke så negative tanker i et menneske? Hvorfor må vi alltid tenke på det verste?

Hvis dere lurer på hvorfor jeg skriver alt det, så er det fordi jeg vet det en  gang vil andre være i samme situasjonen som meg og være like redd som meg. Det jeg råder deg er ALDRI å miste håp, og hvis du har mistenker så gå til legen med en gang (eller ihvertfall om 60 dager når testen blir sikker). Ikke la fortvilelsen vinne over deg!

Det er bedre å vite enn å ikke vite og leve i frykt. Håpet er det som dør sist!

 


Relaterte saker:

”Del” og redd et liv – delta i kampen mot HIV på verdens AIDS-dag!

”Del” og redd et liv – delta i kampen mot HIV på verdens AIDS-dag!

Den globale kondomgiganten Durex donerer ett kondom for hver person som deltar i en ny kampanje på sosiale medier på årets AIDS-dag 1. desember.  Les mer »

Annonse:


Sist endret 22.januar 2013 kl 14:30

[ Annonsere på jenteporten.no | Om jenteporten.no | Kontakt oss | Rettigheter & ansvar ]