Følg oss på:

Følg oss på Twitter
Sårene

Sårene

Del din historie: En trist historie basert på virkeligheten som er sendt inn av en 17 år gammel jente. Historien handler om sin Far som er stygg med sin kone og datter.

Del på twitter Del på facebook

Skrevet 8.april 2011 kl 17:40

Novelle skrevet av jente 17 år -novelle basert på en sann historie

Jeg våknet brått. En masse bråk skar gjennom veggen til mitt soveværelse. Jeg skjønte hva det var. Med en gang jeg hørte lydene, kjente jeg en stor redsel som gikk gjennom den lille kroppen min. Det var ikke den første gangen, men likevel var jeg livredd. Med en gang reiste jeg meg opp fra sengen. Jeg åpnet døra til rommet mitt slik at jeg kunne høre hva som skjedde. Plutselig hørte jeg et ”dunk”. 

Mamma skrek og pappa kjeftet med sin høylytte stemme. Jeg ble enda reddere og sprang ned trappen til stuen. Da jeg så hva pappa gjorde med mamma, begynte jeg å hyle og skrike.
- Slutt, pappa! ropte jeg. Hold opp! Pappa presset mamma hardt opp mot veggen, jeg kunne se hvor stramt han holdt rundt henne. Mamma ville få blåflekker, igjen. Lille meg, som bare var 5-6 år, sto og ristet og skrek i enden av trappen. Pappa så på meg, og slapp heldigvis grepet fra mamma. Jeg sprang bort til henne. Vi klemte oss sammen og skrek i kor.

 

Det er bedre nå. Pappa slår ikke lenger, men alle de fæle minnene sitter igjen som et sår inni meg. De kan ikke vises. Du kan ikke se blåflekkene og sårene til mamma lenger, men de ligger der fortsatt. Usynlig under huden. Både jeg og min storesøster, skulle ønske mamma hadde skilt seg fra pappa for lenge siden. Men mamma er for redd til å gjøre det. Hun sier hun ikke klarer seg alene uten pappa. Jeg klarer meg ikke økonomisk, sier hun.

 

Jeg kjenner en deilig lukt av middag når jeg kommer hjem fra skolen. Jeg er virkelig sulten. Mamma har laget lasagne. 
- Middagen er klar! roper hun. Jeg, mamma, pappa og storesøster, sitter rundt matbordet og hiver innpå med mat. Både mamma og pappa smatter. Jeg hater når de gjør det.
- Hvordan var det på skolen i dag da, spør mamma. Jeg sier at det var greit nok, og spør hvordan hun hadde det på jobb.
- Jo, det var veldig mye å gjøre på jobb i dag. Veldig slitsomt egentlig, sier mamma litt oppgitt, men får fram et smil på slutten. Jeg får så vondt av å se på mamma. Jeg vet at hun er ulykkelig og sliter veldig med seg selv.

Etter middagen, hjelper jeg mamma med å rydde av bordet. Pappa gjør ingenting i huset. Mamma gjør alt og jeg prøver å hjelpe henne så mye jeg kan. Skulle ønske vi ikke hadde lekser på skolen. Da skulle jeg ha hjulpet mamma hele tiden, tenker jeg stille for meg selv mens jeg putter fat og kopper inn i oppvaskmaskinen. Etter å ha ryddet av bordet, går jeg stille opp på rommet mitt og prøver å gjøre litt lekser. Konsentrasjonen er ikke på topp. Jeg ser meg rundt om i rommet. Her har jeg sittet våken mange netter for meg selv og kjent tårene rinne nedover kinnene mine, tenker jeg. Jeg føler en tåre komme fra øyekroken. Ikke gråte nå, sier jeg til meg selv.

 

Klokken ti går jeg på badet for å pusse tenner og vaske fjeset. Jeg stirrer inn i speilet. Ser meg selv inn i øynene. Jeg er Aurora på 14 år. Jeg er ulykkelig og har det ikke så bra, sier jeg rolig inne i hodet mitt. Jeg er ulykkelig, mamma er ulykkelig, pappa tenker bare på seg selv og storesøsteren min er vel ikke så lykkelig hun heller. Hun bor mye til kjæresten sin. Der har hun det bra. Hun har det i alle fall ganske bra, tenker jeg for meg selv. Jeg studerer fjeset mitt. Jeg har stygg nese, den ligner på pappas. Stygge tenner har jeg også, de er skjeve og ikke spesielt hvite. Jeg plasserer fjeset nærmere speilet og ser nøye på den urene huden min. Jeg vil ikke ha kviser, de får meg til å se mye styggere ut. Se på deg selv, du er stygg! roper jeg oppgitt, men samtidig stille til meg selv og river og klasker meg selv i fjeset.

Jeg ligger stille i sengen min. Får ikke sove. Alle tankene mine går rundt i hodet mitt. Jeg tenker på når jeg var liten, når pappa slo mamma. Jeg tenker på mamma og hvordan hun har det nå. Pappa har ødelagt henne. Opp igjennom alle årene har mamma mistet all selvtilliten og ser ikke selv hvordan han behandler henne. Det er vanskelig å se at pappa fortsatt lager sår på mamma. Før var pappa mest fysisk slem, men nå er det bare psykisk. Jeg kan fortsatt mange ganger høre dem krangle før jeg sovner. Pappa sier de verste og mest nedbrytende ordene til mamma. Det gjør mye med meg også. Egentlig skulle jeg ønske at det var som før. Da hadde det vært så mye lettere å vise hvordan pappa behandlet oss.

 

Mens jeg ligger i den harde sengen min og tenker, får jeg en slags idé. Vi kan ikke lenger leve slik, tenker jeg og blir opphisset og sint. Alle de sårene, både synlige og usynlige, som pappa har laget og lager på mamma. Nå skal han virkelig få se at han ikke kan behandle oss slik.

Etter den natten, begynner jeg å lage sår på meg selv. Jeg slår meg selv flere plasser, på magen, på overarmen, ryggen, kneet og låret. Det er vondt, men også litt godt. Jeg får masse blåfekker og sår. Nå er de synlig. Nå kan folk få se alle de sårene pappa har gitt oss i alle de årene. Jeg skal ikke skjule noe lenger, jeg skal fortelle dem alt. Jeg skal si at det er han som har laget alle sårene på meg. Det er jo egentlig det, de har bare vært usynlige helt til nå. 

Først går jeg til helsesøsteren på skolen. Jeg forteller henne at pappa er slem og at jeg vil melde det til politiet. Jeg sier at jeg vil ha han ut av livet mitt, han har laget sår på oss. Mamma er helt ødelagt innvendig sier jeg. Helsesøster sier at jeg bare kan gå til politiet å anmelde det.
- Hvis det er sant det du sier, vil de nok ta seg av faren din, sier hun med en beroligende stemme.

Helsesøsteren og jeg går sammen til politiet. Vi venter i kø, er visst flere som vil snakke med politiet. Det er to andre som sitter og venter, en gammel dame og en yngre mann. Damen ser ikke særlig blid ut. Kanskje hun skal melde om et tyveri. Det er mange eldre kvinner som blir ranet. Den yngre mannen ser heller ikke så blid ut, men han ser heller ut som en som kunne har gjort noe dumt eller slemt. Kanskje det er han som har stjålet vesken til den gamle damen? Tenker jeg stille for meg selv.

Nå er det vår tur til å snakke med politiet. Jeg er veldig nervøs. Kjenner kaldsvetten renne nedover ryggen.
- Hva er grunnen til at dere er her da? Spør en politimann som nå sitter sammen med oss i et lukket, lite rom. Jeg kan ikke annet en å begynne å skrike. Helsesøster stryker meg på ryggen og trøster meg. Hun spør om hun skal fortelle politiet det jeg har fortalt henne. Jeg nikker forsiktig og ser ned i gulvet. Gulvet må være nyvasket. Det er blankt og skinnende. Jeg kan nesten se mitt eget speilbilde i det.

Etter at helsesøsteren har fortalt politiet om faren min, viser jeg dem alle blåflekkene mine. Jeg vet at det er jeg som har laget de synlige sårene på meg, ikke pappa. Han har laget sår på innsiden av meg, spesielt på mamma. Hadde du gått helt inne i meg, under huden, helt innerst og i tankene mine, ville du sett at jeg var mye mer skadet der. Usynlige sår er mye vondere enn synlige sår.
 


Relaterte saker:

Del din historie med Jenteporten.no

Del din historie med Jenteporten.no

En ny og spennende side for dere med mye på hjerte. Kanskje du har en historie du vil dele med andre, en opplevelse, et dikt eller har vært med på årets flause? Hvorfor ikke dele denne med andre brukere her på jenteporten ?  Les mer »

Juni Konkurranse - Vinn stylingsett fra Aussie

Juni Konkurranse - Vinn stylingsett fra Aussie

Juni er her, og det er nå endelig Sommer! Lyse netter, lange late dager på stranden, konserter og grillfester med et hav av muligheter.... I samarbeid med Aussie kan Jenteporten.no bidra med at kanskje akkurat du kan senke skuldrene og kaste badehetta. Vi trekker 10 Heldige vinnere stikker av med hver sitt stylingsett levert fra Aussie.  Les mer »

Annonse:


Sist endret 22.januar 2013 kl 14:39

[ Annonsere på jenteporten.no | Om jenteporten.no | Kontakt oss | Rettigheter & ansvar ]